Utdanning kommer alltid først?

Min utdannelse og idrett

Som noen kanskje allerede vet, er jeg under utdanning for å bli klinisk ernæringsfysiolog. Retning i utdannelse var klar for meg allerede før jeg begynte på videregående, da jeg hadde møtt ernæringsfysiologer på treningsleir med landslaget på Olympiatoppen. Gjennom videregående var ikke skolemotivasjonen alltid på topp, og det var mye mer spennende for meg å reise rundt i Europa og bokse kamper med ‘Norge’ på ryggen. Likevel visste jeg hva som krevdes for å komme inn på det studiet jeg ville, og det var nok til å mentalt dytte meg frem til mållinja på vgs. Jeg gikk ut med både vitnemål og gode karakterer, selv om boksinga hele tiden hadde tatt litt mer tid og fokus enn noen av lærerne mine var fornøyd med. Jeg kunne dermed starte på master i klinisk ernæring ved UiO, rett etter uteksaminering fra Vestby videregående skole. Dette kunne virke som bildet på en perfekt skolegang for en ung og ambisiøs jente.

«Husk at utdanning er det viktigste»

Opp gjennom årene som landslagsutøver har jeg gang på gang hørt samme frase: «Husk at utdanning er det viktigste.» Dette gjelder ikke bare foreldre og lærere, men faktisk også ledere og utøvere fra boksinga. Det virker å leve en sterk oppfatning om at idealet for oss unge er å ta utdannelse på universitet eller høyskole så fort som det overhodet lar seg gjøre.

Jeg må være så ærlig som å si at jeg ikke kunne vært mer uenig i dette.  Jeg begynte selv på masterstudier rett etter fullført videregående skolegang. Men etter tre år på univeristetet, med heftige eksamensperioder, lange dager med forelesninger og en følelse av å aldri ha nok tid, bestemte jeg meg for å ta permisjon fra studiene. Dette er ikke fordi jeg ikke evner, eller vil, fortsette å studere; snarere fordi jeg har innsett at jeg ikke har dårlig tid med å utdanne meg ferdig. Det kan virke som mange er av oppfatningen at man snarest mulig må fullføre utdannelse og finne fast jobb, for deretter å kunne starte andre prosjekter. Først utdannelse og jobb, deretter kan man gjenoppta idrettskarriere eller andre lidenskaper fra ungdomstida. Er ikke dette litt selvmotsigende, all den tid man kan begynne å studere når man vil i løpet av livet, mens man i idrett (inkludert boksing) har en biologisk klokke som tikker avgårde?

Boksing kommer først

For meg har boksinga alltid kommet først. Det er mulig jeg har fått mye «gratis» i form av å være faglig sterk fra ung alder, i tillegg til å mestre kombinering av studier med mye trening og deltidsjobbing. Likevel skal det sies at det aldri er en fordel å ha alt for mange baller i lufta. Å overleve med en hektisk timeplan er ikke det samme som å trives, eller faktisk utvikle seg som idrettsutøver. Dette har jeg fått kjenne på kroppen i flere år. Jeg vil ikke gå så langt som å si at trening har vært bortkastet, men det er ikke til å skuffe under teppet at jeg kunne hatt langt større gevinst av timene jeg har lagt igjen på gymmet om jeg hadde hatt god nok restitusjon de siste par-tre årene.

Utdannelse haster ikke

Derfor har det vært både en lettelse og et stort tilskudd til satsingen min å tillate meg et års pause fra skolebenken. Hva som skjer med OL og konkurrering i nærmeste fremtid er fortsatt lite klarlagt, men jeg håper i likhet med alle andre i samme situasjon at mulighetene åpner seg på nyåret. Uansett hva som skjer er jeg glad for å ha fått et år med sjansen til å utvikle meg som utøver, og vokse som person. Jeg har fortsatt mange år foran meg som bokser, men faktisk enda flere år som yrkesaktiv ernæringsfysiolog. Det er altså ingenting som tilsier at jeg mister verdifull tid ved å utsette mastergraden en smule. Jeg håper denne vel lange teksten kan være et beroligende innlegg til oppstartende studenter som er i samme situasjon som jeg var i for noen år tilbake. Skolegang har ingen tidsfrist. Det er ikke for sent å begynne å studere når du er 20, eller for den saks skyld 30 år. Idretten derimot, venter ikke på noen. Det er en grunn til at det kalles å satse; man må tørre å hoppe uti med begge bein.