Tilbake i full effekt

Jeg har gledet meg lenge til å få ned disse ordene på digitalt eller analogt papir: Endelig er jeg tilbake i ringen!

Forberedelse til turnering

De siste ukene har gått i alt for mange kilometer i timen. Skolestart og eksamen etter noen få uker har blitt kombinert med hardtrening og strenge rutiner. Jeg er glad for å få hverdagen til å gå opp, men det koster. Derfor er det ekstra verdifullt å nå høste fruktene.

Det norske laget i Polen

Det norske laget ankom Polen søndag kveld, etter en dag md reising og venting. Den tradisjonelle «riste av seg turen»-økta ble gjennomført, før innveiing og registrering mandag morgen. Det har vært merkelig å ikke ha dette som en del av livet i over ett år nå. Nervene rundt trekning og domsavsigelse på hvem-hva og når jeg bokser første kamp, kom nesten bardus på. Jeg fikk vite at jeg går inn i turneringen etter to dager, i semifinale mot Polen.

Ringrustne forberedelser

Ett år uten kamp, og sjelden med mulighet til å simulere kamp i sparring og trening. Hvordan skulle det bli å gå opp i den firkantede ringen igjen? Jeg har over 90 kamper i dag, etter snart sju år som landslagsbokser. Jeg er like nervøs hver eneste gang jeg skal bokse kamp: det er som å gå til min egen henrettelse. I dag har jeg etter utallige timer grubling og diskusjon med meg selv, kommet frem til en plan for å takle nervene. Jeg skal stå i det med begge beina. Det er bare en følelse. Kom da!

Nerver som bare er nerver

Nervene var der, uten tvil. Kreftene som forlater beina når du går opp trappa til ringen. Følelsen av at verden blir uklar. Hjertet som banker. Motstanderen som vokser foran deg. Men jeg var der, jeg kjente på det, jeg nøt det. Jeg forsonte meg med at det er sånn det skal være. Det er dette jeg elsker å gjøre.

Første, andre, tredj-

Jeg visste ikke hvem jeg møtte, bare at hun var fra Polen, hadde to armer og to bein. Jeg varmet opp og forberedte meg mentalt for å møte den olympiske mesteren. Første runde følte jeg meg frem de første sekundene, før jeg fant treffpunktet. Det lille mellomrommet der mine never kunne grave seg inn. Akkurat utenfor hennes slagsone, tilbake inn der jeg kunne slippe bomber. To tellinger etter harde høyre-hooks i andre runde. I tredje runde slapp jeg hele kroppen frem bak en lang uppercut, og polakken endte i gulvet.

Finaleplass

Jeg skulle gjerne bokset enda fler runder før den siste finalekampen, men påmeldingen er det ikke jeg som styrer. Jeg er strålende fornøyd med egen prestasjon i semifinalen, og gleder meg til å kjempe om gullet på lørdag. Det er tilfredsstillende å merke at arbeidet jeg har lagt ned det siste året har gitt resultater: selv om jeg ikke har bokset en eneste kamp. Jeg er klar for hva enn som står foran meg om to dager. I mellomtiden skal jeg heie på mine råe landslagsvenninner, som så langt har gjort en fantastisk representasjon her i Polen. Heia Norge!