2021, et år med nye muligheter

Et år med venting

Jeg er neppe den første til å slå fast at det nylig tilbakelagte året var spesielt, og krevende på veldig mange måter. Dette er på ingen måte forbeholdt til de som driver med idrett, men noe absolutt alle har måtte håndtere. 2020 ble året vi som driver med idrett ventet på å kunne begynne med vanlige rutiner, nærkontakt i boksetrening og å få bokse kamper igjen. For oss som konkurrerer på internasjonalt nivå, har det vært noen få muligheter til å delta på turneringer utenlands, men utfordringene knyttet til reise, planlegging og karantene ved inn- og utreise har vist seg å være uoverkommelige for det norske landslaget. Året ble avsluttet uten at jeg fikk sjansen til å stige inn mellom tauene i bokseringen igjen.

OL-kvalik i London og Covid-19

I begynnelsen av 2020 levde ambisjonene om at dette skulle bli året jeg kvalifiserer til OL i Tokyo. De første par månedene av året gikk etter planen, med et tett opplegg for trening og forberedende turneringer. Corona og pandemi var på dette tidspunktet et fjernt begrep for oss i Europa. Med tunnelsyn speidet vi inn veien mot OL.  Men allerede før avreisen til OL-kvalik i London begynte Covid-19 å  kaste skygge over den kommende turneringen. Dessverre ble mitt første OL-håp knust med tap i innledende kamp. Dagen etter tapet ble OL-kvaliken annonsert kansellert og utsatt på ubestemt tid som følge av smitteutbrudd. Alle ble sendt hjem, og tilbake i Oslo gikk jeg 14 dager i karantene.

Tålmodigheten satt på prøve

Resten av året ble preget av ulidelig venting og mange tålmodighetsprøver. Mulighetene for å trene optimalt har vært begrenset med restriksjoner og forbud mot nærkontakt i trening. Toppidrettssenteret på Sognsvann åpnet igjen for landslagsutøvere før sommeren. Oslo bokseklubb har ellers vært min redning for å opprettholde treningskvaliteten i en periode der det har vært merkelig og krevende å være toppidrettsutøver. Jeg valgte å bruke vakuumet i konkurransesesongen til å legge inn mange timer med kondisjon- og styrketrening. Tross alt: i løpet av 2020 har jeg gjort store fremskritt når det kommer til fysisk kapasitet.

Trening og sparring i Finland

På tampen av året kom også min aller første idrettsskade. Etter sommeren trosset jeg vanskelighetene rundt reise og karanteneregler, og kom meg til Finland for en uke trening med høy kvalitet. Trening og sparring ble gjennomført som planlagt, men allerede tidlig i uka ble jeg plaget med smerte i høyre fot. Jeg antok først at det ikke var noe alvorlig, men etter nesten to uker uten forbedring hjemme i Oslo, viste MR-undersøkelse at noen små bein i foten var brukket. Dermed fulgte 6 uker full avlastning på krykker, deretter 2 ekstra uker med skinne på høyrefoten. I slutten av november kunne jeg omsider stå på to bein igjen. Da hadde jeg ikke bokset på over 2 måneder.

Det vanskeligste jeg har opplevd

Skadeperioden har uten tvil vært det vanskeligste jeg har opplevd så langt i karrieren. Jeg har vært tvunget til å stå på sidelinjen, uten annet enn tiden til hjelp. Det har vært ekstremt frustrerende å ikke kunne trene det jeg vil, og være ute av stand til å bokse overhodet. Nå er det flere uker siden skaden oppsto, og jeg er så godt som 100% rehabilitert. Jeg ser tilbake på noen utrolig kjipe uker. Likevel kan jeg i ettertid se verdien av det hele.

Jeg er klar for det som kommer

Jeg står her, på begynnelsen av det nye året, med enda mer selvtillit på prosjektet mitt og det jeg vil utrette i boksing. Oppholdet som fulgte av skaden har gjort meg enda mer motivert og sulten på den kommende sesongen. Hva 2021 bringer i form av turneringer og utviklingen i den pågående pandemien er fortsatt like uvisst for meg som alle andre. En tentativ plan er likevel lagt; jeg sikter meg inn på OL-kvaliken i Paris før sommeren. Dette blir min siste, og nå eneste, sjanse til å kvalifisere til OL i Tokyo. Mye er usikkert, men jeg står likevel stødig etter et år med flere prøvelser enn noen kunne forutse. Jeg er klar for et nytt år med lidenskap til sporten; samme hva det måtte bringe.